Energimerkeforskriften 2.0: Reaksjoner og konsekvenser for byggebransjen
Energimerke av bygg: De første 15 årene
Energimerkeforskriften fyller 15 år i år. Og som 15-åringer flest, sliter den med litt av hvert: Den bygger på en ugyldig beregningsstandard (NS 3031 ble formelt trukket tilbake for 7 år siden); favoriser varmepumper over bio- og fjernvarme (i strid med energipolitiske mål om å avlaste strømnettet); er uhensiktsmessig bunntung (77% av merkede bygninger har D–G); og har en todelt struktur som skaper forvirring og misforståelser. Likevel har den klart å bli et kjent - og for noen kjært - fjes i bygg og eiendomsbransjen. Vi tar et tilbakeblikk på siste 15 årene – og ett blikk fremover; mot en ny og modnere Energimerkeforskift versjon 2.0.
Energimerkeforskriften versjon 1.0 - 1.4
Energimerkeforskriften trådte i kraft i januar 2010 som et resultat av at EUs bygningsenergidirektiv (EPBD) hadde blitt innlemmet i EØS avtalen. Det uttalte formålet var å øke bevisstheten om energiforbruk i bygg, samt å insentivere energieffektivisering. For lokale myndigheter og utbyggere skulle den gjøre det enklere å implementere energikrav i planer og kravspesifikasjoner; for huseiere og leietakere skulle den gi informasjon om forventede energikostnader; for finanssektoren skulle den legges til grunn for grønne lån og bærekraftsvurderinger.
Versjon 1.1 kom i 2013, delvis som et resultat av erfaringer med versjon 1.0, delvis som en tilpasning til det reviderte bygningsenergidirektivet (EPBD II). Viktige endringer inkluderte skjerpede terskelverdier for energikarakter, obligatorisk energimerking for alle yrkesbygg over 1000 m² (tidligere gjaldt dette bare ved salg og utleie), nye krav til kompetanse for personer som kan utføre energimerking av yrkesbygg, justeringer av beregningsmetodikk, samt innføring av sanksjoner ved manglende eller forsinket energimerking.
Versjon 1.2 og kom i 2016, delvis for å harmonisere ordningen med den reviderte NS 3031:2014, delvis i forbindelse med at ansvaret for ordningen ble overført fra NVE til Enova. Sistnevnte var ment å reflektere at energimerking ikke bare handlet om opplysningsplikt ved salg og utleie, men også var et energipolitisk virkemiddel, integrert med støtteordninger og nasjonale energimål. Viktige endringer inkluderte oppdaterte normverdier for energibruk, og justeringer i vektingsfaktorer for energibærere.
Versjon 1.3 og 1.4 kom i hhv. 2018 og 2024, drevet av behovet for ytterligere tilpasning til EPBD II. Hovedelementene var mindre justeringer i beregningsmetodikk, oppvarmingskarakterskalaen, hvilke bygg som var merkepliktige (nå også "ofte besøkte" offentlige bygg over 250 kvm), og antall energiattester (energiattest for boligblokker skulle nå være gyldig som energiattest for de enkelte leilighetene i bygget).
Hovedprinsipper og effekter
Gjennom disse endringene har likevel hovedprinsippene bestått. Energimerket består av to deler: en bokstavskala (A–G) som indikerer energibehov per kvadratmeter; og en fargekode (rød - grønn) som indikerer klimavennligheten til byggets varmekilde. Energibehovet er beregnet etter NS 3031 med normerte værdata for Oslo og standardiserte driftsdata (luftmengder, internlaster, osv.) fra NS 3031.
Siden 2010 er hundretusener av energiattester utstedt, og energimerket har blitt et kjent "kvalitetsstempel" i eiendomsmarkedet, liknende energimerkingen av hvitevarer. Samtidig har todelingen av merket (bokstav + farge) tidvis skapt forvirring. Bokstavkarakteren har fått mest oppmerksomhet - og inngår ofte i kravspesifikasjoner og miljøplaner - mens fargekoden (grønn til rød) blir i praksis ofte oversett i beslutningsprosesser. Selv BREEAM-NOR har tradisjonelt (fram til versjon 6.0) ignorert fargekarakteren. Det er mulig at den likevel har hatt en viss symbolverdi i det grønne skiftet: Et bygg med grønt merke signaliserte miljøvennlighet, mens rødt indikerte miljøfiendlighet. Dette kan ha gitt insentiver – om enn svake – for utbyggere og eiere til å velge fjernvarme, bioenergi eller varmepumper. Netto-effekten i den virkelige verden kan nok likevel antas å ha vært beskjeden.
Utfordringer med dagens ordning
Det er bred enighet om at dagens energimerkeordning er utdatert ift. beregningsmetode, forutsetninger (eks. internlaster fra NS 3031), struktur (bokstav/farge) og fordeling av bygningsmassen mellom både topp-, bunn- og mellomsjiktet av skalaen.
De 3 prosentene av bygningsmassen oppnår energiklasse A, er nesten utelukkene varmet opp med varmepumper, som i urimelig grad har vært favorisert av valget om evaluere energiytelse basert på uvektet netto energibehov. Selv svært energieffektive bygg sliter ofte med å oppnå energimerke A dersom de varmes opp med fjernvarme eller biokjeler.
Disse faktorene la grunnlaget for den foreslåtte revisjonen av hele ordningen - en revisjon vi vil betegne som Energimerkeforskriften 2.0.
Dette var første del av vår tre-parts serie om Energimerkeforskriften 2.0. Del 2 vil handle om innholdet og omfanget av de foreslåtte endringene, samt deres konsekvenser for markedet. Del 3 vil handle om reaksjoner og inspill fra ulike aktører og interessekonflikter knyttet til de foreslåtte endringene.